Drikkevann og innvirkning på helse

En av verdens største undersøkelser av helse og drikkevann er foretatt i Norge. (Flaten,1991) Resultatene fra denne tyder på at drikkevannet innvirker vesentlig mer på helsen enn myndighetene informerer om. Klarest var sammenhengen mellom svovel fra sur nedbør og hudkreft. Likevel fokuseres det kun på drikkevann og helse når bakterier og parasitter gir akutte mageproblemer.

Kvaliteten på drikkevannet varierer med nedbørsmengden, årstiden, o.l. Det er i dag mest fokus på vannets bakterieinnhold. Kloring er et av virkemidlene mot bakterier. Bakterieinnholdet antas å medføre et betydelig antall sykedager på grunn av mage- og tarminfeksjoner. Også muggsopp og parasitter som Giardia og Cryptosporidium kan gi akutt sykdom. I Bergen opplevde flere personer kronisk tretthet etter et Giardiautbrudd. Kraftutbyggingen har redusert den naturlige vannrensningen ved fosser og stryk.

Sur nedbør, plantevernmidler, avrenning fra søppelplasser og annen forurensning påvirker vannkvaliteten, men har ikke akutte virkninger. Vannets surhet løser opp berggrunnen og ledningsnettet. Det er derfor ønskelig å se på innholdet i det vannet som kommer ut av springen.

Surheten eller syreinnholdet i vann måles i pH fra 0-14. Nøytralt vann har pH 7. Denne verdien reduseres når luft blandes med vannet. Spesielt farlig blir surheten ved pH verdier under 5. Myndighetenes krav til god vannkvalitet er pH 8.5-7.5. Mindre god er pH 7.5-6.5. Under pH 6.5 regnes som dårlig. En undersøkelse viser firedoblet diabetes 1 hyppighet blant barn i områder hvor surheten er under pH 7 sammenlignet med over pH 7.7. (Stene,2002).

Vannledninger kan bestå av farlige stoffer som asbestsement, kopper, bly, m.m. Ca 15% av rørledningene her i landet er av asbestsement. Asbest i vannet kan muligens ha sammenheng med magekreft. Ved tørking av klær, bruk av luftfuktere, og dusjing kan asbeststøv pustes inn og gi lungekreft. Dette regnes som farligere enn å drikke vann fra asbestrør.

Fiskedøden skyldes at bl.a. aluminium i berggrunnen løses opp i surt vann. Det er aluminiumet som dreper. Hos mennesker kan muligens aluminium gi hukommelsesproblemer og tidlig senilitet. Du bør derfor skifte ut aluminiumskjeler og lignende.

Surt vann vil også løse opp tungmetaller som bly, kadmium, kvikksølv, og kobber. Dette kan stamme fra berggrunnen, fra forurensing, eller fra gamle avleirede industriutslipp i elver. Surheten gjør disse gamle utslippene farlig.

Tungmetaller kan medføre skade på arveanleggene, kreft og en lang rekke andre degenerative sykdommer. Hyppigheten av hjerteinfarkt øker dramatisk. Bly reduserer konsentrasjonsevnen og gir adferdsendringer. En tidobling av tungmetallene i forhold til den naturlige mengden kan være tilstrekkelig.

Utslipp til luft vil påvirke drikkevannet. Flyktige organiske miljøgifter kommer ned som regn for så å fordampe igjen. Stoffene akkumuleres i kalde strøk. Se kapittel 1.4. Organiske miljøgifter regnes som noe mindre farlig enn tungmetaller, men virkningene er mindre kjent. De farligste stoffene er dioksiner, polyaromatiske hydrokarboner (PAH), klorerte fenoler, polyklorerte bifenyler (PCB), klorerte alkydbensener og styrener (KAB), DDT, Lindan (HCH) og tinnorganiske forbindelser.

Søppelplasser bidrar med både tungmetaller og organiske forbindelser. Mye spesialavfall blir kastet. Både elver og grunnvann påvirkes. Det er viktig å sortere batterier, kjemikalier og lignende ut fra husholdningssøppel.

Vannverkene foretar ofte forskjellige typer vannbehandling. Mest kjent er kloringen for å drepe mikroorganismer. I tillegg forekommer nøytralisering av surhet, filtrering, lufting, UV-bestråling, karbonatisering, og kjemisk felling. Tiltakene er delvis ment for å redusere slitasjen på rørledningene.

Det er rimeligere å rense drikkevannet enn å måle ut alle stoffene det inneholder. Man vet dessuten for lite om virkningen av forskjellige stoffer i lave konsentrasjoner. Ved å måle surhet, ledningsevne, og hardhet får man en indikasjon på kvaliteten. I tillegg er smak, farge, og lukt vesentlig i vurderingen. Humus og klor kan danne klororganiske giftstoffer. Antall tilfeller av magekreft er ca 10% høyere i områder med kloret vann.

Hard og bløtt vann påvirker helsen. Det antas at hardt vann kunne redusere hjerte- og karsykdommer med ca 10%. (Kobayashi,1959. Schroeder,1960). Hvis vannet er hardt, er ikke jordens bufferkapasitet av kalsium og magnesium brukt opp av sur nedbør. Dette gir lavt tungmetallinnhold. Det er uklart om man kan avhjelpe lavt kalsiumnivå i vannet ved å spise kalkholdig mat eller ta kalktilskudd.

I større byer, ved kloring, og ved overflatevann som vannkilde anbefales rensing av vannet en drikker til daglig. Det samme gjelder for grunnvann fra jordbruksområder. Ved bruk av rimelige kullfiltre renses deler av giftstoffene bort. Mengden organiske giftstoffer, plantevernmidler og klor reduseres. Tungmetaller renses i liten grad. Gjennomkjøring med kokende vann kan redusere problemet med mulig bakterievekst i kullfiltre.

Renseanlegg basert på omvendt osmose er nødvendig for fullstendig rensing. Slike renseapparater koster noen tusen kroner, men krever ikke skifte av filtre. De gir krystallklart, velsmakende vann. Oksygen slipper gjennom slik at vannet ikke blir flatt som ved destillering. Rundt 90-99% av tungmetallene fjernes. Mer enn 99% av bakterier og organiske forurensninger fjernes. Alle muggsoppsporer og parasitter fjernes. Lithiumnivået kan øke, men dette er trolig gunstig helsemessig. (Schrauzer,2002)

En innvending har vært at nyttige mineraler også blir borte. Mineralene i drikkevannet er ikke organisk bundet og har liten betydning. De nyttige mineralene får du i alt vesentlig gjennom maten. Unntaket er magnesium som ser ut til å redusere faren for hjerteinfarkt betydelig. Ved helseproblemer kan virkningen av omvendt osmotisk renset vann til mat og drikke testes ut. Dette har gitt gode resultater for enkelte reumatikere og allergikere.

Det kan også anbefales å hente kildevann fra oppkommer en kjenner til utenfor byene. Unngå intensive jordbruksområder hvor f.eks. nitratinnholdet kan være 20 ganger over normalt. I Nederland anser man alt grunnvann som ødelagt pga. jordbruksforurensing. Frankrike har tilsvarende problemer. Kildevann bør oppbevares på glassflasker, ikke plast. Spesielt bør mykgjorte plastkanner og plast som ikke er godkjent til næringsmidler, unngås. Kjøp av flaskevann er uheldig pga. stort CO2 utslipp ved transporten.

Tungmetaller og annen miljøgift som tas opp via mage-tarm kanalen, føres med blodet direkte til leveren. Leveren er sentral i nedbrytningen og utskillelsen via gallen tilbake til tynntarmen. En fiberrik kost er viktig for at stoffene ikke tas opp på ny. Avgiftningsmekanismen skiller seg fra opptak via luftveiene.

Lever, nyrer, hjerne, ryggmarg og nervevev er spesielt utsatt for miljøgifter. Enkelte fettløselige stoffer som plantevernmidler og løsemidler lagres i underhudsfett hvor de gjør liten skade. Ved mistanke om høy giftbelastning via mage tarm, kan faste og renset drikkevann forsøkes. Prøv også ut dette om uregelmessig spising gir hodepine. En forverring av allmentilstanden etterfulgt av en bedring kan indikere enten høy giftbelastning eller en matallergi.

For lite vanninntak er trolig et like stort problem som forurensning av vannet. Kaffe, te, og coladrikker virker svakt vanndrivende og kan gi dehydreringsplager. Drikk helst 3 liter vann pr dag. Fem glass vann om dagen halverer hjerteinfarkthyppigheten. (Aftenposten, 28.8.98) Fruktsafter og sukkerholdige drikker er ikke det samme.